Krusedull og krusedill

Om grafikk generelt

Et materiale som er bearbeidet og som kan brukes flere ganger til et avtrykk, gir et grafisk produkt. Det er også flere former av denne typen kunstverk, der hvert eneste avtrykk er et originalt kunstverk.

De fire hovedgruppene innenfor grafikk kalles høytrykk, dyptrykk, plantrykk og sjablontrykk.

Høytrykk kjennetegnes ved at det er de opphøyde partiene som gir trykk. De vanligste høytrykk er tresnitt, trestikk og linoleumssnitt. 

Tresnitt er den eldste av disse teknikkene, og i denne teknikken bruker man veden lengderetning.Til dette er det harde tresorter som er best egnet. Treets egen struktur som for eksempel årringene kan utnyttes som struktur i det ferdige produktet.

Trestikk er en teknikk der endevedplaten brukes. Denne teknikken gir rom for et mer detaljert bilde

Linoleumssnittet har jeg beskrevet i et tidligere blogginnlegg, og er et trykk fra en linoleumsplate. Det gir en jevn overflate fordi det ikke er noe struktur i platen, og den er ideell formarkerte mønster.

Dyptrykk er den andre gruppen innenfor trykk. Her er det fordypningene som er grunnlaget for trykket. Fordypningene er enten gravert eller etset inn i fortrinnsvis en plate av metall. Kobberstikk, koldnål, mezzotint, etsing, akvatint, sukkerakvatint, metalltrykk og digitalt dyptrykk er de mest brukte blant mange teknikker.

Kobberstikk gir mulighet for tynne linjer og detaljer. Det er mulig å oppnå gråtoner ved å bruke skravering, mens linjen i seg selv er avgrenset og spisse i begge ender.

Koldnål har jeg ikke prøvd, men det er beskrevet som om man med en stålnål pløyer metallet. Det gir en loden linje.

De andre teknikkene kan dere lese mer om i kunstverkets bok om grafikk, skrevet av Kjell Johansson, der jeg også har hentet resten av teorien i dette innlegget fra. 

http://www.kunstverket.no/Files/Billeder/Kunstforeninger/Hva%20er%20grafikk.pdf

Plantrykk er ikke basert på relieff som i de to andre nevnte teknikkene. Den mest kjente teknikken innenfor plantrykk er litografi som bruker prinsippet om at fett og vann avstøter hverandre. Bunnmateriale for et slikt trykk er en stein, og kalkstein er nevnt som best egnet. Steinen slipes helt plan og må være fri for fett. Motivet males så på med en fettholdig  medium. Steinen må hele tiden holdes fuktig, og så bruker man en valse til å påføre farge. Fargen fester seg  der det fettholdige mediumet sitter, og blir avvist av vannet ellers. Det er klart når arket legges på. Det kreves et stort trykk under pressen i denne metoden.

Silketrykk er nevnt som et sjablontrykk, og her er poenget at tekstilen blir behandlet slik at det er noen partier der trykkfargen slipper igjennom. Papiret legges under et oppspent tekstil i ramme som er behandlet da med for eksempel lim, lakk, sjablonger eller plastfilm. Fargen dras så ved hjelp av rammen over tekstilen, og setter farge på arket der tekstilen ikke er maskert.